Varanger

Ved veiens ende

 

Den iskalde vinden fra Barentshavet rykker tak i bilen i det vi nærmer oss enden på Europavei 75. Veien vi kjører på går helt fra Kreta i sør til det forblåste og forlatte fiskeværet Hamningberg på Varangerhalvøya i Finnmark i nord. Et utenomjordisk klippelandskap reiser seg fra havet. Jeg kjenner flere som har vert på andre siden av jordkloden enn her, ved veiens ende.

 

Det siste stykke på veistrekningen mellom Varangerbotn og Hamningberg er ulikt alt annet i Norge. Det flate kystlandskapet har endret karakter og et utenomjordisk og forvitret klippelandskap reiser seg fra det kalde havet, her ved veiens ende.

 
 
 

Den smale veien ligger som en grå stripe gjennom det mørke og steinete landskapet. Med store øyne kjører vi ekstra sakte for å få med oss så mye som mulig. Vinden rykker tak i bilens høyre side og vindusviskeren slår mot bilruta, rytmisk “dunk, dunk, dunk”.

Vi kjører i et landskap som skiller seg ut fra alt vi har sett av veier på Norgesturen vår. Det er som om vi har tatt skikkelig feil på kartet og havnet på en annen planet. Men dette er faktisk Norge. Det er langt, veldig veldig langt til den norske postkortnaturen vi alle kjenner til med grønne dype fjorder, omringet av snødekte fjelltopper og med beitende kyr og blomstrende epletrær langs fjellsidene.

 

Steinblokker og skarpe fjellformasjoner reiser seg på skrått opp fra havet og fortsetter innover fjellet. Vi stopper opp et øyeblikk, og jeg hopper ut av bilen for å ta noen bilder. Jeg angrer umiddelbart. Den iskalde vinden fra Barentshavet treffer meg midt i ansiktet. Med kalde og stive fingre får jeg knipset noen bilder før jeg løper tilbake til bilen. For et fantastisk landskap. Jeg kjenner flere som har vert på hvite og eksotiske strender på andre siden av jordkloden enn her.

Vi fortsetter på den grå og smale veien. Landskapet blir røffere og røffere. Det har sluttet å regne men vinden får bilen til å gynge frem og tilbake. Hamningberg nærmer seg og vi er ved veiens ende.

 
Rute Strekning Lengde
VarangerVarangerbotn - Hamningberg160 Km
 
Ferje Høyde Vintervarsel
Ingen123 Moh.Ja

En helt spesiell vei

 

Den nasjonale turistveien fra Varangerbotn til Hamningberg går langs kysten av Varangerhalvøya som er en halvøy i Finnmark fylke og ligger i den nordøstligste delen av Norge, langs Barentshavet.

Varanger er preget av et arktiske klima, og består i store deler av bjørkeskog, myrdrag, vidder og forvridde klipper som møter det røffe havet.

Langs denne helt spesielle veien har du mulighet til å besøke kommunene på Varangerhalvøya, oppleve det rike fuglelivet, samt utforske kultur og arkitektur i en helt spesiell natur.

Varangerhalvøya har Tanafjorden i vest, Varangerfjorden i sør og Barentshavet i nord og øst. Kommunene Vadsø, Båtsfjord, Berlevåg, Vardø, Tana og Nesseby deler halvøya på 2699 kvadratkilometer.

Etappen starter i bygden Varangerbotn i Nesby kommune i Finnmark, helt innerst i Varangerfjorden og fortsetter langs Europavei 75 mot Vadsø og Vardø.

Videre langs europaveien kommer du til Norges østligste by, Vardø i Vardø kommune. Byen ligger på øyen Vardøya og er Finnmarks eldste fiskevær, og sammen med Hammerfest, Nord-Norges eldste by. Med sin lave gjennomsnittstemperatur på 1,3 °C har Vardø et arktisk klima, noe som påvirker naturen, flora og fauna. Store deler av øyen er stengt for sivile på grunn av millitære anlegg. 

Fortsetter man videre på fastlandet mot Hamningberg vil man fort oppleve en helt spesielle natur og atmosfære langs veien. Landskapet er bart og utenomjordisk, veien går som en sprekk gjennom skarpe klipper og steinformasjoner. Den svingete veien ligger som en slange i landskapet og man får en følelse av å være ved verdens ende. Den nasjonale turistveien, også kalt Europavei 75, ender i det forblåste og fraflyttede fiskeværet Hamningberg som ligger i Båtsfjord kommune, ytterst på Varangerhalvøya i Finnmark. 

Landskapet på veien mot Hamningberg er unikt og utenomjordisk. Bildet er tatt i retning Vardø.

 
 
 
 
I dette arktiske landskapet er sanddynene ved strendene byttet ut med slitte og skarpe steinformasjoner som reiser seg fra havet.
 
 
 
 

“Av og til kommer man til steder som ikke ligner noe annet sted man tidligere har vert, og hvor en føler seg som de eneste menneskene i verden.”

 
 
 
 
 

Steilneset minnested

Dømt til ild og bål

Den iskalde vinden feier gjennom gatene i Vardø. Vi hutrer oss gjennom en kirkegård, og der, på andre siden, helt nede ved sjøen ligger ligger den lange og grå trekonstruksjonen.

Bygget er større og lengre enn jeg hadde trodd, og den litt åpne og luftige trekonstrusksjonen gir bygget et særegent uttrykk som jeg kjenner igjen fra Sinkgruvene i Ryfylke. Jeg åpner døren, går inn og vi blir stående i en mørk lang korridor, opplyst av mange små lyspærer. Vinden uler utenfor veggene. Vi lukker døren igjen bak oss og begynner å gå innover i mørket, tilbake i tid, til trolldom og magi.

Posisjon i Google Maps.

 

Den åpne og luftige trekonstruksjonen ligger helt nede ved sjøen.

Bygget har to innganger, en i hver ende. Et mykt og lyst materiale utgjør den lange korridoren.

 
 
 

Steilneset minnested er en 100 meter lang trekonstruksjon til minne om de 91 ofrene som ble dømt for trolldom og brent på bål under heksebrenningen i Finnmark. Inne i bygget har hvert offer sin egen tekst på veggen, hvor en kan lese om deres dom og skjebne. Lyspærene gir den lange korridoren en dempet men fin atmosfære. Bygget er tegnet av arkitekten Peter Zumthor.

 
DSC01854.jpg
 
 
DSC01858+redigert.jpg
 
 

Fugleskjul i Vardø

Tegnet av Biotope arkitekter, som holder til i Vardø. Posisjon i Google Maps.

Tegnet av Biotope arkitekter, som holder til i Vardø. Posisjon i Google Maps.

Deler av det militære anlegget kan sees i bakgrunnen.

 
 

Gatekunst pryder noen av de slitte byggene i Vardø.

 
Previous
Previous

Havøysund

Next
Next

Andøya